Fenomenet Trondheim-Oslo

Merkelig adferd i naturen har alltid fascinert meg. Det fyller meg med undring og respekt for skaperverket når jeg ser adferd som går på tvers av all menneskelig logikk, og tilsynelatende bryter med naturkreftene. Det har vær lagt ned mye forskning på for eksempel flaggermusens orienteringsevne i mørket, hornbillens parrings lek, laksens vandringer, og trekkfuglenes til dels livsfarlige ferd nordover til vår egen steinrøys. Her har man funnet logiske forklaringer i det tilsynelatende meningsløse.  Lenge trodde jeg at det også var en logisk forklaring på hvorfor så mange er med på det årlige trekket mellom Trondheim og Oslo hvert år i juni. Men ingen forskning har kunnet belyse dette fenomenet. Jeg bestemte meg derfor å se litt nærmere på dette.  Det første jeg gjorde i den sammenhengen, var å lese det som tidligere har blitt nedskrevet, uten at det gav svaret på alle spørsmålene jeg hadde. Det måtte jo være en forklaring på dette som alt annet i naturen. For å komme nær inn på dem måtte jeg følge vandringen og prøve å få kontakt med noen av dem. Et team bestående av sjøfører og hjelpere, kamuflert som matstasjon, reiste vi derfor nordover.  Det første som slo meg da vi kom til Trondheim, var at fellesnevneren for de aller fleste var at de hadde sykkel. En kort studie av språket, tydet på at de var kommet fra mange steder i landet, så her var det nok sterke drifter ute og gikk. Vi holdt oss på diskret avstand for å ikke bryte forstyrrende inn. Da det nærmet seg tidspunktet for avreise, virket det som de stimlet sammen rund et avgrenset område. Det hersket en urolig og til dels amper stemning, noe som tydet på at en utløsning snart ville komme. Jeg noterte meg også at flere av de største hannene drev og skvettet oppetter vegger og andre fremstående punkter, antakeligvis for å markere revir. Kunne de være i brunst?  Så på et gitt signal begynte trekket. Det så ut for meg som de organiserte seg i større eller mindre grupper, der lederfunksjonen stadig skiftet. Men alle hadde det samme tomme og glassaktige blikket fremmover uten tanke for den smerte og pinsler dette ville medføre. Da vi fulgte dem sørover på denne tilsynelatende meningsløse ferden ble vi imponert over hvilken estetisk og grasiøs fullkommenhet naturen kan fremskaffe.  Nå var vi spent på om vi klarte å få kontakt med noen av dem. Vi parkerte bussen strategisk langs veikanten i håp om at noen av dem ville stoppe og komme inn til oss. Dette var spennende. Kanskje vi ville komme nærmere en forklaring på denne underlige adferden.  Det skulle vise seg at var vanskelig å lure noen inn. De suste forbi uten å ense oss. Vi røvde å lage god mat så lukten skulle lokke dem, men konklusjonen ble at uthevet luktesans har ikke denne arten. Forklaringen på det skulle vi få seinere. Den tildels sterke odøren ville ha skadet en god nese. Men etter en tid da vi nesten hadde gitt opp håpet, kom det er liten gruppe som styrte rett mot bussen vår. Det viste seg at noen i gruppen var svart utmattet og dermed tok til takke hva som helst. Vi gav dem mat og drikke. Etter en stund livnet de til igjen, så da slapp vi dem ut. De visste nøyaktig hvilken vei de skulle dra, så her fulgte de tydeligvis instinktet.  Opplysninger som vi seinere fikk frem, var at de fleste i gruppen var tilsynelatende normalt oppegående, var renslige og kom fra møblerte hjem. Noen av dem hadde til og med venner som var helt normale. Med andre ord. Her var det ikke mye å finne. Men kanskje det ville vise seg da de nådde målet, som sannsynligvis også i år er Oslo. Vi var spent da vi dro videre til stedet der vi regnet med at de ville dukke opp en gang på morgenkvisten. Det var viktig å finne seg en god plass så vi kunne beskue dem.  Jeg merket meg den vraltende gangen. Minnet litt om kappgang i sakte fart. Mulig at her var et ritual på gang. Dette var spennende. Men også her ble jeg skuffet. De vraltet bare rett inn i dusjen, for så å bli kjørt bort av venner og bekjente. Og selv syklene som de tidligere hadde et nært og kjærlig forhold til, hadde de helt mistet interessen for. Jeg registrerte til og med at enkelte sendte sykkelen sin et fiendtlig blikk.  Det var heller ikke stort å se i dusjen, fikk vi melding om. Snarere tvert i mot, ville noen hevde.  Undrene sto vi igjen og måtte bare konstatere at enkelte ting ikke lar seg forklare. Vi kan kanskje plassere det under det store spørsmål om hvorfor hundene slikker seg bak. Svaret rommer den universelle sannhet: Fordi de kan…        Kjetil (Fremført på 10 års jubileumsfest for BTA, 9. november 2008.)      Tilbake til Kjetils hjørne. Tilbake til hovedsiden.